Det seriøse hjørnet

En drøm kan være så mangt

Jeg leste en artikkel her om dagen som fikk i gang hjernekontoret. «Ikke følg drømmen din«, skriver Aslak Sira Myhre.

 

Uansett. Om du skal snakke med ungene dine om hva de skal gjøre med livet sitt, foreslå at de skal gjøre noe nyttig. Noe som er bra for andre enn dem selv. Noe samfunnet trenger. Noe vi trenger at de gjør.

 

Jeg tenker at Sira Myhre har et poeng. Samtidig så kan en drøm være så mangt, og man vet sjelden helt hvor man havner. Noen drømmer er best når de forblir drømmer, mens andre kan forandre seg etterhvert og underveis.

 

Min store drøm i ganske mange år var å bli musiker. Altså, ikke sånn popstjerne, sjøl om jeg spelte i et band en gang i tida.

 

band

 

Men jeg likte meg ikke noe særlig i rampelyset. Jeg ville heller stå godt gjemt langt bak et sted, og drømmen var å komponere musikk for andre. Den type musikk som går rett inn i hjertet på folk. Og den drømmen satt (og sitter kanskje fortsatt) ganske dypt. Faktisk så dypt at folk fra gamledar´ fortsatt spør åssen det går med musikerkarriæra mi. Da svarer jeg som sant er, at life happens og alt det der.

 

takeiteasy2

 

Men hvis noen hadde sagt for bare noen år siden at jeg skulle ende opp med å jobbe i skjønnhetsbransjen, så hadde jeg rett og slett bare:

 

lmao3

 

Jeg som ikke engang visste opp/ned på ei neglelakkflaske, og som hadde kun én krem i baderomshylla.

 

baderomshylla

 

Gjennom årene har jeg vært innom flere mer eller mindre snodige karriereforsøk. Har vel allerede nevnt min relativt korte karriere som servitør på kinarestaurant, og den første betalte jobben min var som strikkeoppskriftmodell.

 

modell

 

Jeg var 11, fikk fri fra skolen i to dager og 150 kr pr bilde (totalt 300 spenn).

 

chaching

 

Men den aller, aller første karrieredrømmen trur jeg faktisk var den klassiske «butikkdame».

 

butikkdame

 

Og den drømmen har jeg levd ut flere ganger. Studert til fagbrevet i butikkfag har jeg også gjort, men tok selvfølgelig aldri eksamen.

 

bitch

 

For det dukka vel opp noen nye drømmer underveis da, sånn helt tilfeldig egentlig. Som da jeg fikk spørsmål om å være dagmamma for en ettåring på et tidspunkt, og jeg tenkte:

 

pippi

 

Så balla det på seg med en unge til. Og en til. Og enda en. På et tidspunkt passa jeg fem unger under tre år på samme tid. Planen var å dra til Skottland og passe unger også, men diverse omstendigheter gjorde at jeg ble au pair i Italia istedet.

 

italia


Io sonno birra-birra-signora, el no sånt…

 

Men etter seks år, 22 unger, påbegynnende studier innen kreativt arbeid med barn og en god del episoder av typen:

 

13d2d9c1945bc0140696466669cec5a7

 

… så fikk jeg nok jeg, as. Så da var det tilbake igjen til butikk. Eller kiosk da, for å være aldeles korrekt.

 

narv

 

Og det var mens jeg jobba der at jeg fant tilbake til en gammel drøm: Jernbanen. For der hadde jeg vært innom tidligere en periode, som NSB Ekspressgodsekspeditør (si det fort ti ganger, ´a!). Og da tog igjen ble en del av hverdagen på jernbanekiosken (- og ikke minst: da jeg ble lei pølser), søkte jeg meg inn som NSB Konduktør.

 

kond

 

Det var der jeg møtte Ølbrygger´n min første gangen også, da vi begge var elever på NSB-skolen. Han et par kull over meg, og begge opptatt på hver vår kant. Men jeg syntes jo han var en skikkelig kjekkas da, vøtt.

 

confident_e

 

Ikke kun grunnet kjekke kollegaer, men jeg bare digga å være konduktør. Det er noe med «musikken» på jernbanen, lydene i togsettet og hjulene som svisjer bortover skinnene. Utsikten fra kongeplassen i lok´et, trivelige kollegaer, overnattinger på spøkelsesstasjoner langt uti gokk…

 

heart7

 

Men så en dag så kom jeg meg ikke opp av senga da jeg skulle på jobb. Altså helt serr, jeg kom meg ikke opp selv om jeg gjerne ville. Ringte meg inn syk, og tenkte at om et par dager så er jeg i gang igjen. Men etter et år på sykemelding og ytterligere et år i permisjon, så måtte jeg si opp drømmejobben. Det var kjiper´n, as…

 

sad2

 

Meeeeeen, når ei togdør lukkes så åpnes gjerne en annen. Erre ikke ei mening med alt som skjer´a?

 

cheerup

 

Drømmen var å kunne gå normalt igjen. Å jobbe igjen. Å være til nytte. Først slo jeg meg inn på karriera som pasient, og hang mye med revmatologer og sykepleiere. Trivelige folk det altså, men det var ikke et sted å bli værandes. Så da gikk jeg tilbake til dagmammajobbing for min egen firbeinte.

 

rdog

 

Og siden dagmammaboffsen måtte ut på tur en del, og ellers sov store deler av døgnet, så fant jeg ut at det var en god kombo med å bygge kropp.

 

heavylifting

Helt til jeg trente på meg noen skader her og der av den mer kroniske sorten. Da gravde jeg istedet frem:

 

kamera

 

… og tenkte kanskje at det kunne bli ei ny karriere. Holdt et par utstillinger også faktisk, men det ble´kke noe rikdom av det.

 

utstillinger

 

Og så skreiv jeg, både blogg (jadda, og det var før fotballfrua og andre bloggefruer var født! Nesten…) og historier. Til og med no´n dikt.

 

write

 

Drømmen var ei bok. Å bli forfatter. Da måtte jeg jo ha meg en ordentlig datamaskin å skrive på, og den store datadrømmen var en MAC.

 

mac

 

Den drømmen gikk i oppfyllelse! Og med en bror som er grafisk designer, og en hjerne som alltid søker mot noe kreativt, så ble Photoshop, webdesign og datidens «sosiale medier» en ny hobby. Faktisk ble det jobb også, dog av det slaget som ikke betaler regninger. God erfaring var det, og med nye venner ute i den store vide verden, fulgte jeg en gammel og kjær drøm:

 

mcskrue

 

Neida, jeg drømte ikke om ender. Jeg drømte om stedet hvor jeg (som treåring) trodde ender kom ifra. Skottland! Og da jeg var der så vurderte jeg å gjenoppta en annen gammel drøm:

 

2012-09-23 17.22.19

 

Men jeg dro istedet tilbake til gamlelandet til lille:

 

rdog

 

Og det var da min:

 

mom

 

… foreslo at jeg kunne bli fotpleier. Første raksjonen min var:

 

yikes

 

Bare tanken på å være i nærheten av:

 

gettyimages-116781012-feet-sven-hagolani-opener

 

… gjorde meg helt:

 

hellnaw

 

Jeg sov med sokkene på, lizm. Jeg klassifiserte føtter som:

 

spider_PNG46

 

… og:

 

118388_3_1442424451_trinixy_ru

 

… og:

 

veps01

 

… og:

 

2482982

 

… og:

 

3049892833

 

… og andre fæle ulumskheter jeg ikke kan fordra.

 

youck

 

Men så var det vel noe med:

 

pippi

 

Æille har et syskenbån på gjøvik, og jeg har til og med to. Den ene av dem er fotterapeut, og det var derfor ´a mor fikk ideen. Litt egoistisk kanskje, litt sånn «Hadde ikke vært aldeles dumt med min egen private fotpleier». Men greit nok det, for det viste seg altså at å jobbe med føtter var en skikkelig:

 

goodidea

 

Kanskje hadde det noe å si at jeg gikk fotpleiekurset hos min superduperpositive kusine:

 

kusine

… som bare flommer over av entusiasme over faget. Og så fikk jeg praksisplass hos henne også, og hver dag var jeg helt:

 

cheerleeder

 

… over å få jobbe med føtter. Forstå det den som kan.

 

miracles-sign

 

Så ble det flere studier, og til og med eksamen denna gangen.

 

spater

 

Og så fikk jeg jobb hos kusina mi. Som markedsansvarlig. Fordi det kom frem at jeg hadde jo stulla litt med sånt på fritida i mange år.

 

shortbread

 

Og da ble på en måte trådene fra barndom, tenår og voksenliv nøstet sammen til et perfekt nøste i én jobb.

 

perfect2

 

Jeg hadde jo endelig (i en alder av 33) lært meg opp/ned på ei neglelakkflaske også, og til og med tatt eksamen i lakkering.

 

gome

 

Kanskje redder ikke neglelakk væla, men det betaler både regninger og sprer glede. Og dermed ble jeg totning. Nesten. I alle fall gjøvikenser. Du veit, det spiller ingen rolle hvor en er i væla, så lenge en kan se Mjøsa. Og med det hadde jeg tenkt å legge en mangeårig flyttekarriere på hylla. Det er nesten så jeg ikke trur det sjøl, men rask hoderegning avklarer at jeg har pakka opp og ned flyttelass 25 ganger i årenes løp.

 

Meeeeeen, så møtte jeg den kjekke jernbanekaren igjen da, vøtt.

 

howyoudoin_e

 

Og jeg bare…

 

crushing

 

Så da pakka jeg like så godt flyttelasset én gang til, og dermed ble jeg Østfolding. Og Ølbryggerfrue. Men fortsatt med jobb på Gjøvik. Derfor sitter jeg på hjemmekontor:

 

hjemmekontor

 

Men speaking of garnnøster, la oss nå nøste oss tilbake til den godeste Sira Myhre…

 

Det er utrolig mange som drømmer om å synge, og utrolig få som drømmer om å vaske gulv. Like fullt er det langt flere som skal leve av å vaske gulv enn å synge. Om alle som vasker gulv går gjennom livet som ulykkelige sangere, blir livet ganske kjipt å leve.

 

Det er jaggu sant. Jeg har vaska mange gølv og toaletter i mitt liv innimellom andre nevnte jobber, og jeg var lykkelig for det. I dag føler jeg meg:

 

feelinglucky

 

… fordi jeg får jobbe med noe jeg virkelig liker å drive med. Ikke minst fordi jeg både kan og klarer å jobbe i det hele tatt. Kanskje var det ikke den opprinnelige drømmen, og jeg har definitivt mange drømmer som fortsatt bare er en drøm. Men mange drømmer er til for drømmens skyld. Som drømmen om:

 

mcskrue

 

For når jeg var liten og for eksempel måtte eta:

 

2482982

grøss

… så drømte jeg meg bort til det landet jeg hadde lest om i Donald Duck. Og da smakte plutselig ikke grøssebollene så ille gæli lenger. Som voksen kan jeg besøke den drømmen når jeg vil i drømmeland, og dra over dammen til sjølvaste draumelandet når lommeboka tillater det.

 

scot

 

Mens andre drømmer følger meg på uante måter. Som for eksempel musiker´n jeg sku´ bli. For jeg hørte musikken på jernbanen da jeg jobba der. Og jeg hørte den i moppen som sveipa over gølvet, og kassa på Narvesen. Og den var en stor del av årene med ungene, og ikke minst var den motivasjon da jeg ikke kom meg opp av senga. Jeg hører på musikk hver dag mens jeg jobber på hjemmekontor, og orda jeg setter sammen på bloggen her har også en egen melodi.

 

Mange har hatt en mening opp igjennom om at jeg har rota det til på veien. Jeg har fått høre mang en gang at jeg må slutte å drømme, at livet ikke er en drøm men hardbarka virkelighet.

 

dunno

 

MEN: drømmene mine har jo ført meg hit jeg er i dag. Alt fra musikken til første MACen til jernbanen til Skottland til Gudbrandsdalen-Bergen-Italia-Vestfold-Gjøvik-Østfold.

 

truedat

 

Så hvorfor forteller jeg alt det her, tru? Jo, fordi jeg mener at det aldri er drømmene våre det er noe feil med.

 

Det handler mer om hvordan vi velger å leve dem. Noen ganger blir de ikke helt sånn som vi hadde sett for oss, de blir faktisk enda bedre underveis!

 

serios

 

— — — — — — — — — — — — — — — —

Følg Ølbryggerfrue på Facebook

Følg Ølbryggerfrue på Instagram

6
Leave a Reply

Hyggelig om du slenger inn en kommentar :)

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

  Subscribe  
Notify of
Stig Berntsen
Guest
Stig Berntsen

Med livserfaring kommer også evnen til å nyte det vi har mest av… hverdagene våre 🙂 Vern om de, det er DE som ER livet 🙂 Fint blogginnlegg (y)

Marit aka Morsan
Guest
Marit aka Morsan

Nok en gang veldig godt skrevet ? Og alle vil kjenne seg igjen ??

Line Bakken
Guest
Line Bakken

Vakkert ?