Hverdagsliv

Jeg vil gjerne si noe om mitt forhold til sommer

Jeg hadde planlagt å skrive et innlegg om mitt «kjærlige» forhold til sommeren. Men før jeg hadde rukket å tenke tanken to ganger, så viser sommeren seg å være over.

 

 

Vanligvis, nemlig, så er sommersesongen sånn:

 

 

Jeg har samme forholdet til sommer som Odd Børretzen har til måker.

 

 

Ikke hele sommeren, naturligvis. Når våren kommer og det blir lysere tider, så kjenner til og med jeg at jeg blir våryr. Det er deilig at snuppene våre kan tusle rundt på verandaen, og det lukter helt fantastisk når åpne vinduer og dører slipper forsommerduften inn i huset!

 

Jeg elsker å sitte oppe langt uti juninatta for å se på det nydelige lyset og høre fuglene synge. Før likte jeg å sitte ute og nyte det også, med et pledd rundt meg og siggen i hånda.

 

Men… nå røyker jeg jo ikke lenger, og jeg vet at nattestunden i det fri fort kan forstyrres av flaggermus som suser rundt øra på en…

 

 

Likevel, tiden frem til St.Hans synes jeg er ganske så magisk, og man fylles med en energi man ikke viste man hadde. Man legger planer for ukene fremover, alt man skal få gjort og hvor fint det skal bli rundt en før høsten kommer. Man har helt glemt den dødfødte kampen mot ugress fra sommeren før, og istedet har man en fantasi om at i år… i år er året hvor ugresset skal bekjempes for godt!

 

 

Så kommer juli, og jeg kjenner jeg begynner å bli misfornøyd. Det blir varmere, og varmen blir mer intens enn i juni. Klammere blir det også. Det er den tiden av året hvor jeg ikke beveger meg utendørs med mindre jeg absolutt MÅ, og sånn har det vært siden tenårene. Jeg var like likbleik ved skolestart som ved skoleslutt, og jeg hadde absolutt ikke noe imot å ha jenterommet i en kjølig kjeller – for der oppholdt jeg meg sånn ca 23 timer i døgnet!

 

 

Jeg er altså ikke den som sprader rundt i bikini eller presser i sola. Jeg har vært på en strand som barn, og rundt omtrent samme alder hadde jeg det vannvittig (u)moro i Bø i Telemark. Der endte min strand- og badeepoke for godt.

 

 

Jeg er den som kommer med en oppriktig kondolanse når folk forteller at de skal til Syden, og det sydligste punktet jeg har vært er i Venezia – i desember. Invitasjoner til varmere strøk har blitt avfeid med et:

 

 

eller:

 

 

Som 14-åring valgte jeg heller å være hundevakt for vår bortskjemte bichon frisé i to uker enn å dra til ett-eller-annet-Syden-land med family´n. Og jeg må bare få si det, at til og med hvis min egen bror skulle bestemme seg for å gifte seg i Spania, så må det bli uten søstra hans tilstede!

 

 

I slutten av juli/begynnelsen av august starter det virkelige marerittet. Og det som forteller meg at vi har entret dørmatta til helvete er…

 

Gresshopper må være satans avkom. De er rett og slett noen terrorister, der de sitter godt gjemt i gresset og spiller den

 

 

 

 

Hvorfor jeg hater gresshopper…?

 

 

Det skal jeg med glede fortelle deg! Det hatet oppstod da jeg bodde i Larvik, og leide en kjellerleilighet der. En kveld på sensommeren skulle jeg ut og røyke, og siden det var varmt i været lot jeg ytterdøra stå åpen. På vei inn igjen snudde jeg meg for å lukke døra – og det er da jeg får mitt livs sjokk. For der, på døra, sitter det største beistet av ei gresshoppe!

 

 

Jeg snakker ikke om de små, søte grønne (som ikke er så søte når de kommer inn, og man bruker en hel dag på å få fatt i faenskapet!). Jeg snakker om et BRUNT monster!

 

 

And from that day on har lyden av gresshopper vært selve symbolet på ondskap i mine ører. For når man hører dem, så veit man aldri:

 

Er det en liten grønn en?

 

Eller er det en brun psycho????

 

Nevnte jeg at det er best å holde seg inne….?

 

 

Her for et par uker siden så hørte jeg årets første satan ute i åkeren. Og det var da jeg skjønte det, at nå… nå blir det ikke greit å være frue fremover.

 

 

På samme dag som denne ulyden stakk seg inn i hjernbarken, så holdt jeg forøvrig på å kræsje med en flaggermus da jeg skulle lufte bikkja etter mørkets frembrudd. Flaggermusa sjøl vil nok fremme sterke protester på at en kræsj var i emning, men den sneiet i alle fall nesetuppen min. Og jeg bare:

 

 

Likevel var jeg tøff som juling, og fortsatte ut på plenen så bikkja fikk gjort sitt fornødne. Flaggermusa fulgte etter og tok et par sirkler over hodet på meg, før den fløy over hekken.

 

Og nå… nå luftes bikkja FØR det blir mørkt. Blir hun tissatrengt etter det, så får hun rett og slett bare holde seg!

 

 

August er altså varmt og klamt. Det spirer og gror overalt, og man er møkka lei ugress og gressklipping! Og det kravler…

 

 

Det er en glemmesak å åpne et vindu, for da kommer både flua, vepsen, møllen og halve insektsriket inn. Og i går, da kravla det en DIGER edderkopp ut av gråpapiret jeg skulle legge under malingspannet mitt!

 

 

Forsommerduften er erstatet av stanken fra brennesler og kattepiss, og jeg bare:

 

 

Det eneste som får meg gjennom sensommeren, er det som kommer etterpå. Du vet, den høstdagen hvor du kjenner at den kjølige lufta stryker over kinnet ditt. Den kvelden hvor veggene ute ikke lenger er dekket av edderkopper, og du slipper å gå slalom mellom glatte snegler på plenen. Du trenger ikke lenger å slå av innelyset i gangen når du skal lufte bikkja på kvelden – fordi alle nattsvermerne som har levd rundt utelampa er gone baby gone!

 

Da, dere, da er det riktig godt å være frue da!

 

Da er det over for denne gang, og man kan legge beina på bordet en liten stund. Man kan krype under et teppe, tenne masse stearinlys og lage seg en god kopp kako. Søndagskvelder på høsten…

 

 

Og deretter står begivenhetene i kø!

 

Ølbrygger´ns bursdag!

 

 

 

Juuuuuuul!

 

 

 

Og det skal sies, at neste gang jeg hører en nordmann klage på snømåking og vinter, da skal vedkommende jaggu få høre det!!!!

 

Hvor ofte er det vi måker snø i løpet av en vinter da??? Hvis du bor nord for Bodø så kan du kanskje, KANSKJE få lov å syte ØRLITE grann. Men dere andre:

 

 

Fra april til juni er to do-lista så lang og endeløs at man kan grine ved tanken, og alt man gjør er ugjort uka etter! Som gressklipping! Vaske grillen! Ugress! Terrassevask! Maling! Beising! Hvis man har tid til å sette seg ned og faktisk nyte noe av det man har gjort, da er du jaggu meg god!

 

 

Men i år, altså det eneste året i mitt snart 38 år lange liv hvor jeg trengte noen sensommerdager med bra vær, fordi jeg har en malejobb å gjøre utendørs…

 

 

Og jeg bare…

 

 

Men jeg lar meg ikke lure, vøtt! I forgårs var det oppholds og tørt tre på verandaen, så jeg dro med meg skrape og 10-liters bøtta ut. Gelenderet på verandaen ble endelig skrapt og malt, og jeg ble ferdig fem korte minutter før regnet kom.

 

Snakk om flaks da, dere! Jeg rakk akkurat inn igjen før jeg ble bløt!

 

 

 

(Så… Hvor var det jeg la den skrapa da…? #påanigjen)

 

— — — — — — — — — — — — — — — —

Følg Ølbryggerfrue på Facebook

Følg Ølbryggerfrue på Instagram

 

Leave a Reply

Hyggelig om du slenger inn en kommentar :)

  Subscribe  
Notify of