Hverdagsliv

Dagens helt

Februar allerede, og jeg har enda ikke blogget i år…

 

Planen var egentlig å blogge om en Christmas to remember tidlig i januar. Jeg hadde tenkt å fortelle om dryppende julebrus fra taket…

 

 

Jeg hadde også tenkt å fortelle om historien bak nyttårsmiddagen…

 

 

… og om vår koselige nyttårsfeiring med tantes to øyenstener.

 

 

Og så planla jeg å dele bilder av de supre julegavene jeg fikk til kjøkkenet.

 

 

Utover i januar tenkte jeg å fortelle at snøen lot vente på seg her i Østfold – til tross for at det snødde både i Florida og i Sahara…

 

 

Og så kunne jeg etterhvert ha fortalt at snøen tilslutt falt i Fredrikstad.

 

 

Den fallt veldig hardt også, forsåvidt…

 

 

Jeg hadde tenkt å skryte av en fantastisk kiropraktor som forandret livet mitt på få uker før jul…

 

 

Og jeg hadde tenkt å fortelle at jeg nå var i toppform, og klar for alt som 2018 har å by på!

 

 

Men helt klar blir man egentlig aldri, for man veit aldri hva som skjer rundt neste sving.

 

 

Jeg har helseutfordringer som gjør at jeg periodevis er noe redusert, men det har jeg ikke tenkt å fortelle så mye om. Er det noe jeg er lei av å snakke om, så er det sykdom. Jeg er lei av å stadig måtte meddele at:

 

 

Men jeg kan si såpass som at det ikke er noe alvorlig som feiler meg, det er bare plagsomt, og det er jeg tross alt uendelig takknemlig for.

 

 

Det jeg vil fortelle om i dag, er hvor utrolig heldig jeg er som lever sammen med en person som gjør ALT for at jeg skal ha det bra.

 

 

En som tar de tyngste takene når fruen er nede.

 

 

En som serverer meg mat og drikke.

 

 

En som pakker teppet rundt meg når jeg fryser.

 

 

En som drar ut og handler inn alt vi trenger (og ikke trenger….?) på butikken.

 

 

En som ordner klesvasken, en som tar seg av bikkja.

 

 

En som jevnlig spør om det er noe han kan gjøre for meg, uansett hvor sliten han er sjøl.

En som kjefter og kommanderer meg tilbake på sofaen, når jeg «bare skal…».

 

 

Og som om ikke det var nok:

Når jeg må inn til Oslo på et viktig møte, men egentlig burde holde senga, så blir han dagens helt; han kjører meg helt til Majorstua, venter i nesten 3 timer mens jeg er i møte og kjører meg så hjem igjen.

 

 

Han er ikke bare dagens helt, men helten min hver eneste dag.

 

 

Jeg har aldri før i livet opplevd en slik kjærlighet, tålmodighet, respekt og forståelse.

 

I snart fem år nå så har han prøvd å lære meg at:

 

«Er man ikke er i form, så er man ikke form – og da får bare alt annet vente», bruker´n å si. Og det har han rett i.

 

Det er faktisk ikke så farlig med alt det der som «må» og «burde» gjøres, for det kan man alltids ta igjen når man føler seg bedre.

 

Innimellom så må faktisk bikkja bare finne seg i å vente med tur og utelek til far kommer hjem.

 

Noen ganger så må man bare legge fra seg alt en liten stund, til og med blogging, instagramming og svare på meldinger fra venner – fordi kroppen trenger det.

 

Nå og da så er det kun én løsning: nemlig å ta det helt med ro.

 

Ikke at jeg hadde noe annet valg i januar egentlig, men kroppen er én ting og hodet noe helt annet. Jeg blir litt sur og grinete når jeg ikke får til eller orker det jeg «må» og «burde».

 

Det å bli sykemeldt ei uke nå var for meg en stor nedtur. Jeg har stått utenfor arbeidslivet i flere år tidligere, og det å kunne være i full jobb nå er så viktig for meg. Hjemmekontoret gjør at jeg kan jobbe selv i dårlige perioder, og jeg har i løpet av de siste fem årene jobbet både i sittende, liggende og stående stilling til de merkeligste tider på døgnet. Å fullføre 7.5 timers arbeidsdag koster meg mye i perioder, men det har jeg klart uten en eneste sykemelding frem til nå.

 

Men det betyr at jeg innimellom ikke har overskudd til å gjøre andre ting. Og da… da blir jeg litt sur da.

 

 

Men klarer man bare å få hodet til å akseptere at man innimellom må ta en timeout, så går alt så meget bedre.

 

 

Vel, sånn bortsett fra at jeg klarte å gjøre meg avhengig av «Keeping up with the Kardashians» da jeg lå sykemeldt på sofaen, da.

 

Så nå kan jeg ikke bare navnene på alle Kardashiene, jeg vet også hvem som er hvem av dem.

 

 

Og verst av alt: nå jeg bare se en Kardashian-episode i tide og utide, som når jeg kokkelerer eller når jeg spiser lunsj.

 

 

Det kan kanskje diskuteres hvor sunt det er…

 

 

I tillegg så rota jeg meg inn på snap igjen – noe jeg aldri har skjønt noe særlig av egentlig.

 

 

Og da jeg e-n-d-e-l-i-g begynte skjønne den derre appen «som 90% av de unge mellom 18 og 29 år bruker»…

 

 

… så oppdaterte de f*** meg hele dritten – så jeg nok en gang ikke skjønte det jeg egentlig hadde begynt å skjønne.

 

 

Meeeeen, siden jeg hadde all verdens tid tilgjengelig der på sofaen, så ble vi venner igjen tilslutt. Og hvis du vil følge meg der, så er det bare å adde meg.

 

 

Før jeg runder av, så må jeg få si én ting til.

Takk, kjære Ølbrygger´n min, for at du tar så godt vare på meg. Takk for at du er så tålmodig og snill.

Jeg elsker deg høyere enn jeg noen gang vil finne ord for å beskrive.

 

 

Til og med når du roter… og søler… og brygger… og setter fra deg tomme ølbokser overalt… og kommer hjem med enda flere ølglass… og alt det der.

 

 

Kommer snart på bloggen:

Oppskrift på forskjellige knekkebrød

Oppskrift på pølsesnurrer

 

— — — — — — — — — — — — — — — —

Følg Ølbryggerfrue på Facebook

Følg Ølbryggerfrue på Instagram

Leave a Reply

Hyggelig om du slenger inn en kommentar :)

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

  Subscribe  
Notify of