Det seriøse hjørnet

Snart førr

Her for litt siden så fyllte jeg snart førr. Og det har bydd på noen interessante observasjoner.

 

Jeg merker meg at når jeg sender bursdagsmeldinger til jevnaldrende, så svarer de med noe sånt som:

..eller…

 

Til og med de som er yngre enn meg mener at det nå begynner å gå nedover.

Og det er da jeg undrer…

Er det bare jeg som synes at det er:

… å bli eldre?

 

Denne jakten på evig ungdom skjønner jeg bare mindre og mindre av jeg, ass. Jeg ville ikke gått tilbake til 20-årene om jeg så fikk betalt for det!

Husker dere i det hele tatt hvordan det var å være tenåring? 18-åring? 23-åring?

 

 

Sure, vi var fryktløse, tok sjanser og levde livet i den trua at livet var over når vi passerte 30. Men kjære, vakre vene og gud bedre meg langt inni russebussen…

Husker du virkelig hvordan det føltes når livet gikk deg litt i mot, når det føltes som at hele verden kollapset? Når du ikke hadde råd til den buksa eller den personen ikke likte deg like godt som du likte h*n, og du mente helt oppriktig at livet var over? Eller hvordan det var å føle seg totalt forvirra, samtidig som man på en finurlig måte trodde at man var on top of the world???

Ungdommer som snakker om livserfaringen sin… Eller som «kjeder seg». Eller bare henger «for å få tida til gå».

My respond to that: tre kvarter er ikke lenge, å kjede deg har du bare godt av og rimelig snart vil du ikke akkurat ha noe problemer med å få tida til gå.

Den vil snarere begynne å gå ifra deg.

 

Men for all del, livet i ung alder er både brutalt og forvirrende. Så det er klart, jeg svarer jo ikke dette direkte til dem. Ikke at de hadde hatt noe forutsetning for å forstå det uansett… Men nettopp derfor er det utenfor min fatteevne at liksom ungdommen skal være optimalen.

 

Å bytte bort dyrekjøpte erfaringer, samt vett og forstand??? Atte…

 

Men joda, det er jo klart man merker at man blir eldre. Det har kanskje begynt å knake litt i leddene, og henge litt her og litt der. Jeg var jo en stund bekymret for at jeg hadde hatt et slag eller noe, fordi øyelokkene ville liksom ikke bli med opp igjen når jeg blunket. Så, jeg prøvde jo å smile da. Og snakke. Og løfte. Og alt det gikk helt greit. Så det var godt at jeg avstod fra å dra til legen, siden det viste seg å bare være tidens tann som hadde gjort sitt.

 

Og jeg vet ikke om det alderen min eller om det er russebussene som spiller:

 

 

… musikk i år, men jeg er i alle fall litt sånn om dagen:

 

 

Mellom kl 24:00 og 05:00 kjører russebussene i skytteltrafikk forbi her. Og det er ikke det at man egentlig hører dem, det handler mer om at man kjenner det.

I brøstkassa!

Men man kan ikke forvente at 18-19-åringer skal skjønne hvordan det er for ei på snart førr, som ikke får sove om natta på grunn av gikta, å ufrivillig måtte danse cha cha cha bortover sofaen når de passerer forbi her.

 

 

 

En annen interessant oberservasjon er at flere av årets bursdagsmeldinger i år var av typen:

 

Grattis med dagen! Husk at du er ikke eldre enn du føler deg!

 

«Du ser jo fortsatt ung ut, da!»

 

Lite ante jeg at jeg hadde nådd medlitenhetsalderen… Det blir som når jeg fleiper med de ekstra kiloene som har «sneket» seg på meg de siste årene, og jeg får en:

 

 

Du, altså, det er helt greit. Flir litt med meg, istedet ´a!

 

Jeg undrer meg igjen over hvorfor alt skal være så damn forutsigbart når det gjelder alder og kroppsfasong. Ikke misforstå, jeg mener så absolutt ikke at man trenger å påpeke:

 

 

Men kan man ikke bare være litt mer avslappa på det? Tøyse litt? Le litt? Nyte at man har nådd en alder hvor man ikke trenger å ta seg sjøl så høytidelig lenger? For det er faktisk mulig å være godt fornøyd med seg sjøl til tross for at man ikke er 22 år, har en livvidde som Dronning Maud eller et ansikt glætt som ei barnerumpe.

 

 

Tidlig i 30-årene var jeg slank og trent, gikk på slavisk vegetar- og lavkarbo diett og så sikkert smashin´ ut. Lykkelig ble jeg ikke av det, det var derimot et evig jag etter å få enda mer markerte muskler eller å bevise for seg selv at man fint kunne kose seg med en tørr og sukkerfri mandelmuffin fremfor den saftige sjokoladekaka på bursdagsbordet.

 

 

Hvetebakst og sjokolade blir man heller ikke lykkelig av, men det gir en form for lykke det lille øyeblikket smaken varer. Og et øyeblikks lykke skal man ikke kimse av. For klokka tikker og årene flyr, og man må nesten bare kose seg litt den tida man har.

Men vet dere, det var først på lille juleaften i forfjor at jeg følte meg somehow voksen. Det var nok mange grunner til at akkurat det øyeblikket ble en slags åpenbaring.

 

 

Noe av svaret lå kanskje i den aller første juleribba jeg tok ut av ovnen på egenhånd. Jeg så på ribba, og jeg tenkte på nevøen min og jeg tenkte på niesa mi. Og så tenkte jeg at det å bli voksen, og det å bli klokere, det er faktisk å innse at man egentlig ikke skjønner en damn shit!

Som liten fant man trygghet i at mamma og pappa visste nesten alt, og at besteforeldrene visste enda mer. For de hadde levd så lenge, sett og hørt så mye og funnet livsvisdom underveis. Men når nevøen min spør meg om noe (som en liten og smart nysgjerrigper ofte gjør), så kommer jeg altfor ofte til kort. Og så føler jeg meg litt dum, litt teit og veldig forvirra over alt jeg ikke har lært meg enda. Like forvirra som når jeg skal levere selvangivelsen med enkeltmannsforetak eller oppdager råte i kledningen på huset. For det er så mye jeg sikkert burde vite, og som jeg burde ha vært borti før. I slike øyeblikk så føler meg overhode ikke voksen eller erfaren, faktisk så har den lille femåringen ofte mer fornuftige forklaringer på universets mysterier enn det jeg kan gi han.

Men i svoren på juleribba innså jeg at våre foreldre og besteforeldre antageligvis også følte seg bortkomne. De prøvde seg fram de også, med ustøe skritt. Og akkurat det var en skremmende oppdagelse! Her hadde man altså satt sin lit til mennesker som viste seg å være akkurat like inkompetente som en sjøl!

Samtidig fant jeg en ro i det. Jeg forsto at det å bli klokere ligger i at man endelig forstår at man egentlig ikke forstår stort, og at man heller ikke nødvendigvis trenger å forstå så mye. Fordi livet, verden og universet er så mye, og jeg selv er veldig liten i dette store rundt meg. Det jeg mener er ikke nødvendigvis fasit, for det finnes så mange andre meninger der ute. Det jeg tror på i dag, tror jeg kanskje ikke på i morgen. Det jeg vet nå er ikke nødvendigvis fakta, fordi kilden til denne kunnskapen er ikke nødvendigvis troverdig (hence: de tidligere forvirra generasjoner…) Det jeg har opplevd og erfart var ikke nødvendigvis sånn jeg husker det nå.

Og for å være helt ærlig: det er mye jeg ikke har så veldig lyst til å huske heller.

 

Ølbryggefruen anno 2018 er en helt annen person enn hun var i 1998. Jeg er en helt annen person enn jeg var for kun et par år siden også, for den saks skyld.

Så, tenk når jeg blir 50 da. Og 60. Eller 90. Jeg lurer på hvordan jeg er da, og hva jeg mener da. Hvor jeg er og hvordan jeg da vil reflektere over livet…?

Kanskje blir jeg som vår 93-årige nabo, som forteller historier fra sin barndom som om det skjedde i går. Kanskje kommer jeg til å gå  frem og tilbake til butikken er par ganger hver dag, i alt slags vær, med krykker og en god dose stahet, sånn som han gjør.

 

Mens nå, som snart førr-åring, er jeg mer sånn:

 

Eller kanskje blir jeg som mine besteforeldre, som bare satt der og funderte, i solveggen eller i stua, med tvinnende fingre og et smil om munnen. De var fornøyde med å bare være til.

Mens jeg – når jeg må sette Criminal Minds på pause fordi gubben skal hente seg en ny øl – blir helt stressa om jeg ikke har en mobiltelefon til å underholde meg de 120 sekundene det tar før jeg kan trykke play på dekoren igjen.

 

 

Uansett så gleder jeg meg veldig til fortsettelsen. Jeg gleder meg til å få oppleve livet i flere stadier – hvis jeg er så heldig. Jeg gleder meg til å få oppleve og lære, og jeg er nysgjerrig på de forandringene jeg vil gå igjennom – både fysisk og mentalt. For finnes det noe vakrere enn modne menn og kvinner som du ser har levd et liv? De som har funnet en slik ro i livet at de nærmest svever bortover bakken, mens vi yngre tramper og stabber på sidelinja og trur at vi er så important?

 

Finnes det noe vakrere enn et ansikt med rynker som viser kartet over et levd liv?

Sier hun som jobber i skjønnhetsbransjen, lizm… Men jeg er av den oppfatningen at hver og en må gjøre det som føles best for en. Det er ikke helt min personlige greie, men dersom du vil prøve å utsette aldringsprosessen så kjør på!

Så lenge du ikke tror at du kan bekjempe den. For klokka tikker og tida går, og uansett hvor hardt noen prøver så kan man altså ikke reise tilbake i tid. Det går fremover i en forrykende fart, og vi må nyte tida mens vi har den. Om du bruker tida til å legge pusslespill med en nysgjerrig 5-åring eller til å legge en anti-age-ansiktsmaske, eller om du bruker den til å løpe eller sykle eller kose deg med et stykke sjokoladekake i ny og ne…

Bare lev, er du grei. Der du er, i den alderen du er, omgitt av det som gjør deg glad!

For hvis du har tenkt å deppe over å ha bikket 30… eller 40… hvordan har du da tenkt å leve livet som 50-åring? 70-åring? Eller 90-åring…?

 

— — — — — — — — — — — — — — — —

Følg Ølbryggerfrue på Facebook

Følg Ølbryggerfrue på Instagram

Leave a Reply

1 Comment on "Snart førr"

Hyggelig om du slenger inn en kommentar :)

  Subscribe  
Notify of
Line Bakken
Guest
Line Bakken

Kloke ord ?